DSCF8952Kjære alle sammen. Gratulerer så mye med dagen.

I dag tenker jeg at er dagen for å heie på hverandre og å løfte hverandre opp og frem. Jeg er så heldig at jeg får lov til å drive cafe Vintage.

For de som ikke kjenner oss, så betyr det at jeg får følge innvandrerkvinner  på reisen til den aller første jobben i Norge.

Kvinner er mer marginalisert i arbeidslivet enn menn. Det er høyere arbeidsledighet blant innvandrer kvinner enn blant menn. Det at innvandrerkvinner kommer ut i jobb blir ofte trukket frem som et av de viktigste integrerings, likestillings og fattigdoms-bekjempelses tiltakene våre.

Så hvorfor er det sånn ikke kommer ut i jobb?

Er det sånn at ektemennene ikke vil at de skal jobbe, får jeg ofte spørsmål om.

Jeg svarer, som sant er at jeg aldri har møtt en mann, en ektemann, pappa, bror eller sønn som ikke vil at mamma skal jobbe. Men jeg har sett mange fedre, sønner og brødre som har hjulpet mamma med å stenge kafeen etter endt arbeidsdag, kjørt henne til jobben eller passet barn og søsken for at det skal være mulig for mamma å gå på jobben.

Vil de ikke jobbe?

I Norge er arbeid og identitet så tett knyttet sammen. Etter du har sagt hva du heter, så forteller vi hva vi «driver med». Det er særnorsk. Erkenorsk tror jeg faktisk. Så hva er det vi driver med i Norge? Vi jobber.

Når du ikke har jobb, så blir det ekstra sårt, ekstra tydelig.

Vi har et arbeids-liv, og du har fortsatt det riktig: jeg mener arbeid og tilgang på arbeid er den aller viktigste indikatoren for å måle hvor viktig vi mener inkludering faktisk er. Få til faktisk fattigdomsbekjempelse, og ha respekt for mennesker som lever i utenforskap, gjennom å skape muligheter.

I Et arbeidsliv med stadig økende krav til formalkompetanse. Så krever det at vi involverer oss i hverandre. At vi bryr oss om hverandre.

På jobben min så står jeg skulder ved skulder med kvinner som er like gamle som meg selv. Noen av oss har barn i samme barnehage. Det gjør noe med deg når du står å kutter grønnsaker til en suppe vi skal servere her i Sandefjord og finner ut at hun som står ved siden av deg ikke kan skrive sitt eget navn på morsmålet sitt. Det det forteller er om samfunn som systematisk stenger kvinner ute. Sørger for at de er avhengige av andre i hele sitt voksenliv.

Jenter er ofte de første som mister muligheten til utdanning når familien ikke har råd til å sende alle barna på skole. Vi ser at jenter systematisk forhindres i å ta utdanning, og tvinges inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det mest kjente ansiktet i fortellingen om denne systematiske utestengingen er kanskje Malala, som risikerte livet, og trosset Taliban for å gi jenter uten skolegang et ansikt: One girl, One pen can change the world.

Det er i alle fall 25 års siden kvinnen ved siden av meg var like gammel som Malala. Når Malala talte terroristene mitt i mot, og nesten ikke overlevde det å stå opp for sine grunnleggende menneskerettigheter.  Det betyr at om 25 år. Så vil vi fortsatt kunne stå skulder ved skulder med en mor som ikke kan skrive sitt eget navn når hun skal kutte grønnsaker til en suppe her i Sandejford.

Hva betyr det å være analfabet?

Å være analfabet ekskluderer deg fra absolutt all formell kommunikasjon. Det gjør at du ikke kan lese brev fra skolen, du kan ikke hjelpe barna dine med lekser.

Det er flaut, det er vanskelig, og det gir deg et utrolig lite handlingsrom for å kunne forbedre din egen og familien din sin livssituasjon. Du har rett og slett null sosial mobilitet. Fordi den verktøykassa, ja alt du kan, ikke kan omsettes i det nye landet du bor i.

Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at alle de voksne Malalaene får muligheter til å omsette den verktøykassa de har med seg. Er å må møte mennesker der de er, med det de kan og se ressursene i hver enkelt som en mulighet.

Når vi, for eksempel vet, med utgangspunkt i årets fredspris at voldtekt brukes som et våpen i konflikt. Så skal vi ha respekt for de kvinnene som er nye i Norge. Vi skal kjenne på det at du skal ikke «tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Vi skal være fanebærere, åpne dører, skape muligheter og løfte frem de kvinnene og mødrene som reiser seg etter år i helvete.

I dag fikk jeg i oppdrag å snakke om solidaritet mellom kvinner, om internasjonalitet og sosialt entreprenørskap. Siden det er kvinnedagen, så må jeg innrømme at jeg har tatt meg noen velvalgte kunstneriske friheter. Så denne appellen er til de damene jeg heier på!

Jeg skal heie på Fatena; som oppdro barna sine alene mens ektemannen satt i israelsk fangeskap i årevis, i en hel barndom. Fatena, som sørger for at barnebarnet på Gaza har tørre bleier og nok mat, når ingen andre gjør det.

Jeg skal heie på Muna. Muna som trodde hun mistet mammaen sin og sin yngste lillesøster da en bombe traff midt i storfamilien mens de løp gatelangs i Mogadishu for å komme seg i trygghet. Muna som reiste seg alene opp mot Al shabab, Somalias svar på Al Qaida og nektet å tvangsgifte seg med en av deres terrorister. Dro ifra alt hun kjente og hadde kjært. Reiste alene fra Somalia til Tyrkia, Hellas og til Norge, fordi her var det fred, og her var det respekt for kvinners rettigheter.

Jeg heier på Zulin, Ellie, Sapna, Amruta, Fahmo og Tanja, som har reist til en helt annen del av verden. For å være sammen med den mannen de er glad i. Jeg skulle ønske noen var villige til å gjøre det samme for meg.

Jeg heier på ei dame jeg kjenner her i Sandefjord. Hun er mamma forteller hun. Men jeg har lært at hun egentlig er bestemor. Hun er «mamma» så hennes egen datter skal få mulighet til å bli voksen, bygge seg en fremtid. Uten å måtte bli voksen alt for fort, å bære med seg et av krigens mest brutale våpen.

Jeg heier på Samira. Hun er stolt Kurder. Ei dame som i likhet med min venn fra Palestina, må bestemme seg for at hun har en nasjon, nasjonal identitet og et folk. Fordi verden-samfunnet ikke klarer  å gjøre det.

Jeg skal heie på Yasmeen, som kom til Norge uten å kunne skrive og lese. Det dreit du i. Nå har du tatt lappen og er hovedforsørger hjemme hos deg selv, det er du som er sjefen. Det vet vi.

Jeg heier på Pryia, som startet egen restaurant og ble gründer i et ukjent land, der ingen ville gi henne jobb engang. Da er du tøff. Mye tøffere enn meg.

Jeg skal heie på Taiba, som er aleneforsørger for 4 barn, og ikke får leve sammen med mannen sin her i Norge. Jeg har selv fått oppleve hvordan retten til familieliv må vike for såkalte innvandringsregulerende hensyn. Å få fortalt at du ikke kan få leve med de du er aller mest glad i. At det er staten som skal bestemme hvem som skal eller ikke skal få lov til å sitte ved siden av deg i sofaen på fredags-kvelden, hvem du skal få lov til å savne. Hvem synes du det hadde vært greit å leve uten? Hvem kan du avse?

I den forbindelse så heier jeg på mammaen til Rakiem og Rakiem på 5 år. Hun ventet 4 år på å få treffe sin pappa som satt som transitt-flyktning i Italia før han endelig kom til Sandefjord i fjor. Heia Rakiem. Du er mye mer tålmodig en meg!

Jeg er så utrolig stolte av dere og de gode rollemodellene dere er for andre. Jeg føler meg utrolig privilegert over å ha fått lov til å bli kjent med dere, og å få bli med dere på denne reisen.

Når vi på Vintage skal lære kvinnene hos oss mer om det norske arbeidslivet, likestilling og arbeidslivets spilleregler. Så pleier jeg å vise en film om fyrstikkarbeiderne. Kvinnene på fyrstikkfabrikken som gikk i bresjen for alle oss andre, og sørget for starten på den kampen som har gjort at vi fikk de rettighetene vi har i dag, kanskje både på og utenfor jobben. Etter å i åresvis ha ofret egen helse, og arbeidet under uverdige forhold. Hatt barna i pappesker på gangen. Helt nederst på samfunnets rangstige, så reiste de seg, uten sikkerhetsnett, med visshet om at det var gode muligheter for at streiken ville bety at de gikk fra nesten ingen ting, til absolutt ingenting. Jeg er ganske sikker på at mange av oss som er her og feirer i dag, har mye å takke fyrstikkarbeiderne for.

Det vi også skal huske på er at streikekassen til fyrstikk arbeiderne, den ble fylt av de som hadde noe å avse. Fra Finnmark til Lindesnes, så fikk kvinnene som reiste seg opp i Kristiania bidrag fra de som den gang hadde mulighet til å gi det. I dag er dette en global kamp, som strekker seg langt utenfor både Finnmark og Lindesnes.  Nå tenker jeg at det er vår tur til å gi tilbake, til å åpne dører, skape muligheter og vise solidaritet til våre tids Malalaer og fyrstikkarbeidere. Så nå spør jeg deg, hvem skal du heie på?

%d bloggers like this: